Vestlandet rundt

I sommer hadde vi en flott biltur over til vestlandet. To voksne, en hund, og 50 mil kom vi til. Kaarlo elsker heldigvis å kjøre bil, og med mange stopp på veien var det ingen som klagde.

 Skibladner

 Første overnatting hadde vi på Furuhaugli på Dovrefjell. Jeg elsker landskapet der oppe, og plassen ligger midt i naturen selv om det ikke er langt til E6. Rett ovenfor campingen ligger Pilgrimsleden, og dit ble det kveldstur.

Kom igjen da!!!

 Vel over på vestlandet hadde vi lyst til å kjøre Aursjøvegen fjellveg. Vi befant oss i hjertet av norsk vannkraftproduksjon, men også midt i vakker natur. Det var snø på toppene, blått vann, og smale veier.

 Etter å ha kjørt trollstigen stoppet vi på toppen for å se på utsikten. Det slapp vi, for vi ble omringet av en busslast med spanske turister som syns at Kaarlo var helt skjønn. Slik fortsatte det på flere av stoppene bortover. Man blir litt stolt også da!

 Nå var vi nede i Valldal, og ventet på ferga til Geiranger. Dette var noen av de deiligste timene vi hadde på turen. Sola stekte, vannet var stille, og jordbærene var himmelske! Utsikten klagde vi heller ikke på.

Hadde det ikke vært romantisk om det var gubben som hadde laget dette? Det var det altså ikke.

 Og der kom ferga.

 Geiranger sett fra Ørneveien.

Rastestopp i Stryn. Kaarlo er bajas i bakgrunnen.

 Vi håpet på å se reinsdyr på fjellet, men vi så mest sau.

 Og et nedskutt tysk jagerfly. Det var en guffen følelse å se det. Plutselig var ikke krigen noe som hørte til på museum og i bøker, men noe som faktisk har skjedd.

 Rumpe i blomstereng i Lom.

 Lom stavkirke. Den var vakker!

 På vei fra Ridderspranget.

 Valdresfløya. Dette var også en veldig vakker del av kjøreturen. Vi hadde ettermiddagssol, og et flott landskap rundt oss. Etter dette var det bare siste fartsetappe igjen.

Vi skulle ikke hatt en hund'a?

Og plutselig var vi hundeeiere. Jeg har alltid vært veldig glad i dyr, men har stort sett hatt katt og smådyr. Hvor denne ideen om hund kom fra er jeg ikke helt sikker på, men Stian og jeg snakket igjennom det og kom fram til at ja, hund hadde vært trivelig. Nå er jeg rimelig impulsiv og vil at alt skal skje med en gang, og Stian tenkte at dette lå lenger fram i tid. Vi snakket om raser. Han ville ha malamute, jeg ville ha chow chow. Etter å ha "diskutert" litt skjønner vi at malamute vil kreve alt for mye fysisk av to sofasittere, og chowen er ingen typisk hund for nybegynnere. Stian kommer over finsk lapphund, og denne blir jeg ganske nysgjerrig på. Aldri hadde jeg hørt om rasen før, men jeg fant masse stoff på nettet. Så titter jeg litt på finn.no, og kommer over en helt fantastisk nydelig hund som har fått kull. Jeg ble forelska med en gang, og maste "litt" på Stian om disse valpene...Det var jo bare en igjen!!!! Jeg ringte oppdretteren og snakket litt, men Stian var fortsatt ikke på gli. En uke etterpå klarte jeg å overtale han til i det minste å dra og SE på dem, og det var greit. Jeg ringte oppdretter igjen og spurte om å få komme, men da var det noen andre som skulle komme! Huff, jeg var så nervøs, og tenkte på dette hele dagen. Jeg måtte bare ringe igjen og spørre om vi kunne komme uansett. Veldig glad ble jeg da de som skulle komme og se ikke gjorde det, og vi avtalte at vi skulle komme påfølgende søndag. Jeg var så glad så jeg var helt rød og hadde tårer i øya! En liten seier, og så var det Stian og oppdretter det sto på....

Vi tok en tre timers kjøretur til Mæl i Tinn kommune. En hannvalp var igjen, men valpene var ikke "fordelt" ennå. Vi hadde sett oss ut en vi virkelig hadde lyst på, men når vi kom dit var det en annen, nemlig Kaarlo som sjarmerte oss. Vi tok bilder og hadde en fin prat med Ida Linås, oppdretteren, og gjorde det veeeeldig klart at vi (jeg) var interessert, og hun skulle kontakte oss. Det jeg ikke visste var at Stian hadde mailet og jobbet litt i kulissene, og Kaarlo var vår hvis vi ville ha han!!!! Jeg ble kjempeglad og litt snurt samtidig, fordi han ikke sa noe om det før en hel uke etterpå! Jeg var skikkelig lei meg fordi Ronnie James Dio døde den dagen, og da syns Stian at jeg fortjente en god nyhet. Det ble en veldig rar dag, men nå fikk vi noe å glede oss til og planlegge.

(Dette er første gang jeg "lager" noe på nettet, så bildene ble litt tullete plassert...)